Emigration Center

Veien til Vesten

Jernbanen Kanalbyggingen måtte raskt vike for jernbanen. De to første jernbanene i USA ble satt i drift i 1826. Rundt 1840 var det nesten 4800 kilometer med jernbaner i USA, nesten dobbelt så langt som i alle landene i Europa til sammen. Jernbanen gjorde reisen over Nord-Amerika enklere og kortere. I 1869 åpnet de transkontinentale jernbanene. Det gjorde det mulig for nykommere å bosette seg i delstatene langs østkysten.

Enkelt sagt var det kanalene, dampbåtene og jernbanene som muliggjorde masseutvandring.

På landsbygda Fra midten av 1800-tallet bosatte de fleste nordmenn seg i delstatene i Midtvesten, spesielt Minnesota, Wisconsin, Nord- og Sør-Dakota, Iowa og Illinois.

I USA lokket gratis land. Homestead Act av 1862, som ga hver mann og kvinne over 21 år rundt 640 dekar med gratis land, og at borgerkrigen tok slutt i 1865, økte interessen for Minnesota, spesielt blant folk fra Skandinavia. I 1870 utgjorde de den største gruppen av immigranter i Minnesota. De fleste var nordmenn, og i 1875 bodde det over 84 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Minnesota. Ved folketellingen i 1990 var det 757 212 personer som regnet seg som norskfødte.

Nordmenn var sterkere knyttet til jorden enn noen annen innvandrergruppe i USA. Over halvparten av alle norskfødte forsørgere jobbet i jordbruket i 1900. Og mange klarte seg bra, selv om driftsformene var annerledes enn den norske. Noen satte opp små verksteder hvor de reparerte ploger og laget maskiner. I Wisconsin ble tobakksdyrking en norsk-amerikansk spesialitet.

Mange nordmenn slo seg også ned på vestkysten, spesielt i delstaten Washington. Her deltok fiskere fra Rogaland og Sunnmøre i fisket etter torsk, sild og laks. Rundt 1900 hadde de kontroll over rundt 95 prosent av kveitefisket. Mange nordmenn jobbet også som tømmerhoggere eller ved sagbruket i Oregon og Washington.